Twiisted

Ironi og sarkasme er noe jeg liker godt. Man kan se på det som en morsom vri på kjipe dager. Jeg har definitivt tider hvor de to er hovedrollen, og da spesielt selvironi. Jeg tror mange ser på meg som selvdiskriminerende og negativ, noe jeg egentlig ikke er. Det er vel mine desperate og dårlige forsøk på å være morsom som gjør at enkelte ser på meg på den måten. Okei, jeg skal ikke lyve - Jeg er ganske negativ og pessimistisk. Har også en tendens til å vende alt positivt til noe negativt, men ærlig talt skal man ikke ta absolutt alt som renner ut av munnen min så alt for bokstavelig alltid. Men som jeg tidligere har nevnt så har jeg ofte problemer med å høre andre enn meg selv si noe negativt og spøkende om meg. Da kan jeg bli ganske skummel. Men det kommer selvfølgelig an på hvordan jeg kommer overens med vedkommende og hvordan jeg tolker uttalelsen.

Det er viktig at kommentaren man slenger ut ikke treffer alt for sårbare punkter, og at man bruker ordene og stemmen på en måte slik at personen som får kommentaren med engang skjønner det er kødd. Noe av det kleineste jeg vet er når jeg prøver å morsomt "Burne" noen, og de ikke ler. Da flommer samvittigheten helt opp i halsen, og jeg passer på at alle skjønte at det hele var ett mislykket forsøk på å være morsom, og ikke noe jeg faktisk mente. Havner sjeldent i en slik situasjon, for man må bruke ironi og sarkasme med forsiktighet. Kan jo se for deg hvordan det ville blitt om du kjørte rett på med en litt støtende replikk opp i ansiktet på en person du akkurat har møtt. Ingen bra første inntrykk i alle fall. 

Jan Thomas liker jeg godt. Han er vel en type mange liker å tulle med. Han er høy på pæra og litt selvgod men tar ikke seg selv så veldig seriøst. Når man vet at personen ikke tar det personlig, gjør det også at det er enklere for andre og le med. Jeg for min del tuller ofte om min intelligens. Jeg liker at folk tror jeg er litt brød i hodet, for da føler jeg at folk forventer mindre av meg, og jeg kan overraske alle når jeg sier noe klokt, isteden for å tenke på at jeg muligens vil dumme meg ut som jeg sier noe som høres mindre smart ut. Med andre ord er ikke så dum som jeg vil fremstå noen ganger. Vel, så lenge det ikke er snakk om logikk og matematikk. Det skjønner jeg ikke og det vil jeg nok heller aldri skjønne. Kan konkludere med at man trenger å le litt av seg selv noen ganger, spesielt når det kommer til flauser. For eksempel om jeg faller - da reiser jeg meg gjerne fort, men isteden for å sutre over hvor flaut det var, ler jeg heller ganske høyt. Helt til jeg har kommet meg inn i en ensom bakgate hvor jeg kan banne og muligens gråte litt over hvor helvettes vondt det var å treffe bakken. De som så meg bli dengt av tyngdekraften, vil om jeg også ler, slippe strevet med å prøve å holde latteren igjen. Det er vel positivt, er det ikke? Er i alle fall bedre at noen ler med deg, enn av deg!

Les gjerne denne. Jeg likte den godt!

Hadde vært utrolig koselig om noen ville stemme på min nydelige Cocker Spaniel, Balbi Malbec i Norges skjønneste hund konkurransen!  Familiens sjarmis og min verdifulle lille tulle. Absolutt elsker henne og dagene uten henne ville vært dyster. Alle burde ha en slik bestevenn!
Mange fine hunder med i konkurransen, så ta en titt!

Stem her - http://hunde.avstemningen.no/donna

Opp med medlemskortet, rase inn til skapene innerst inne i garderoben, av med klærne, på med bukse og t-sjorte i syntetisk stoff. Ipod - check, Treningsplan - check, vannflaske - check, nøkler - check. Ett hårstrikk, to hårspenner og tre ekstra sjekk i speilet senere går jeg ut døren til garderoben og spurter bort til nærmeste vask for å fylle flasken. Noen ganger er jeg for ivrig på kranen og spruter vann over hele meg og gulvet. Men det går bra. Da ser det vel ut som om jeg har blodtrenet litt før treningen, og dammen på gulvet kunne vel vært hvem som helst. Med mindre det står en treningsveteran bak meg i køen. Da ler jeg en nervøs latter og tørker selvfølgelig villig opp på gulvet etter meg. 2,5 sekunder etter står jeg på tredemøllen for 20 minutter med kvelende kondisjon hvor både hosting og ao'ing medfølger.

Deretter følger de herlige styrkeapparatene som får meg til å føle meg som en skabbete sjimpanse i gorilla flokken. Kroker spesielt rygg og lar blikket falle i det jeg går igjennom avdelingen hvor de største gorillaene befinner seg. Den typen som flekker tenner og slår seg på brystet i ren fryd når de ser det motsatte kjønn vandre inn. Med livet på spill kappganger jeg bort til det ene apparatet jeg skal bruke der inne, og skynder meg å bli ferdig så safarien kan gå videre til ydmykende situps og andre steinalder øvelser i den rolige avdelingen hvor det kun konsentrasjon svever i luften. Avslutter treningen med nye 20 minutter i grusom smerte på ellipsemaskin eller tredemøllen, alt etter hva den kongelige høyhet; det vil si meg, ønsker denne økten.

Ved siden av meg sykler gjerne noen silver mommies på spinningsykler. Enkelte av dem tråkker så langsomt på pedalene, at om det var en ekte sykkel ville de gått i grusen med engang, uten å engang flytte seg en millimeter. Dette synes jeg egentlig bare er fint, for det motiverer meg til å jobbe hardere, slik at jeg skal kunne unngå en slik skjebne i mine senere år. Mer eller mindre pinlig er det derimot når damene på 70 holder ut lenger enn meg. Dette skal vist nok gi deg ekstra krefter, men hos meg har det en helt motsatt virkning, som etter noen minutter fører til at jeg bytter apparat eller forflytter meg til et annet sted hvor jeg ikke føler det dømmende blikket deres eller min sjelelige skam dytte meg ned. Enda mer irriterende er det når badassene gløtter over på tredemølle skjermen min, og godter seg over hvor mye jeg sliter på et lavere nivå enn dem, eller for å forsikre seg om at de løper raskere og har mer motstand på. Det er egoistisk! Derfor skjuler jeg det hele med den lille blå håndduken min. Look who's laughing now bitch!

Etter en vellykket økt må håndledd, ankler og ryggrad knekkes på plass før jeg igjen river jeg opp døren til garderoben. Med brusende adrenalin og kryssede øyne, vakler jeg meg innover. Rekker fint og kræsje med en dusj-våt antilope i laken, eller en naken female bison bodybuilder som står i veien for den planlagte ruten min mot skapet. Baggen pakkes, sko taes på og turen går hjemover til spa-time i dusjen.

 Bare ren, skjær treningsglede!

Har jobbet en dag i barnehage nå, og har fått tilbud om å jobbe to dager til i Mai. Kan jo ikke kalle det en jobb akkurat, for er jo bare tillkallingsvakt. Mamma og Papper maser om at jeg må finne meg en jobb og at det absolutt ikke er akseptablet at jeg sitter på rumpa hele sommerferien. Tenkte jo jeg skulle være securitas i sommer, og satt en time med søknader og greier til det i går, til jeg kom til noen spørsmål om hvilke kurs jeg hadde tatt. Da sjønte jeg ingenting, for ut i fra annonsen forsto jeg det slik at ved å søke på stillingen fikk man også de nødvendige kursene i begynnelsen. Slik var det altså ikke, og jeg ble rimelig pissed kan man si. Det er igrunn bare jævelig kjipt siden jeg hadde gledet meg til å søke. Fyfaen, så lei jeg er av jobbprat! Beklager at det er omtrent det eneste jeg blogger om fortiden. Har iallefall søkt skole nå, på tusen linjer jeg ikke egentlig ønsker å gå og ikke kan se noen karriere valg innen. Flott liv!

I dag skal jeg bare ta livet lugnt, og ta en edru kveld på jentepub! Er tivoli i byen nå. Muligens det blir en tur dit for å kaste av frustrasjon en av de først kommende dagene. På kreisi tivoli, foran TV'en med supernatural, med hunden i fotenden og med kjæresten i armene er jeg lykkeligst i verden!

Så ufattelig kjipt at jeg en eller annen dag for lenge siden bestemte meg for å slette så mange av videobloggene og slikt på bloggen. Vet ikke om det er litt sosialt retarded å si det, men jeg leser faktisk igjennom  min egen blogg endel, og finner alltid igjen så mye jeg har glemt, derfor er det ikke så gøy når jeg med full ekstase åpner ett innlegg med en video, og finner ut at jeg har slettet den. Burde vel kanskje begynne å lete etter dem, og forsøke å legge dem ut igjen!

Sist onsdag var jeg på teater med mamma og så musikalen "Hair". Hadde vel ingen særlige forventninger, siden teater blir sett på som noe litt døllt, og som en sånn kvinnelig midlivskrise greie. Men, til tross for mine tetaer fordommer - ble jeg sittende med et påklistret glis under hele forestillingen og vandret ut av salen med en god følelse når forestillingen var slutt. "Hair" var med andre ord awesoomee. Absolutt noe jeg anbefaler. Til de grader dirty, avkledd, hårete - men humoristisk og ufattelig bra! Det at Mads Bones og Gunnhild Sundli kom på scenen var vel også med på å gjøre opplevelsen god. Mads digger jeg bare rett igjennom, og hver eneste gang jeg er på teater er han en medvirkende rolle i stykket jeg tilfeldigvis har valgt. Han har vel blitt en slik "Must" når jeg skal på teater, og for at jeg skal synes stykket var vellykket. Jeg har nevnt han tidligere på bloggen fra han spilte i Virgias Brev; Her. Uansett, Gunnhild, kjent fra Gåte, har bare en av de sykeste stemmene jeg har hørt, og måten hun synger på.. Nei, har ikke ord for hvor fett det er.

Men nå må jeg løpe. Hunden min har ett eller annet sykt mareritt som jeg må vekke henne ut av. Høres ut som hun er døende og ser ut som hun er bestatt i allefall. BLOGGEZ småtroll!

"Ordet gynekolog dukker opp over alt for tiden. Ikke på den måten altså, men det kommer opp i forskjellige emner og i overskrifter over alt for tiden i min hverdag." - Kravstor om fremtiden?

Norske hemligheter

Sånn seriøst, not freakin' fuckin' joking. Fant dette ved tilfeldighet nå nettopp. Ser dere hva jeg mener? Bør jeg tolke dette som et tegn fra Jesus siden jeg refererte til han i sist innlegg? Hvorfor skal han da gjør det så vanskelig for meg.. Hvorfor må jeg kunne matte, kjemi og fysikk for å bli dette forresten? Jeg mener; skal jeg regne ut hvor manges underliv jeg undersøker hvert år eller finne kjemiske forbindelser utifra hvilke kjemiske grunnstoff jeg finner? Skjønner heller ikke helt hvor Newton bevegelseslover kommer inn i dette. I'm so confused. 

River av meg hodet av de der skole og jobb stress greiene, og den konstante påminnelsen om at det er min framtid det anngår. Innen neste helg må jeg ha søkt på skoler jeg vil inn på. Foreldrene mine vil på død og liv at jeg skal velge førskolelærerutanning eller sykepleien etter at jeg en dag presterte å si at jeg vil arbeide med småbarn, som i barnehage eller jordmor. Men nå i mitt hodet er det bare feil, for hvorfor i alledager skulle jeg ville slite meg igjennom skoleår på noe jeg absolutt ikke kan se for meg å drive med i framtiden? Jeg vil da vel ikke bli jordmor, jeg synes bare babyer er søte! Tror ikke interessen min vil være å se kvinner revne og blod over alt, uansett om jeg ville blitt vant til det etterhvert. Ofte får jeg den der "DET SKAL JEG BLI!" tanken, også sjekker jeg det ut og mister totalt interessen, eller finner ut at jeg ikke er kvalifisert. F.eks hadde jeg for noen dager siden hele jobb fremtiden min klar. Jeg skulle bli fengselsbetjent. Men nei, de studiene får jeg iallefall ikke gått på en stund. Fengselsskolen krever både en fysisk og psykisk godkjennelse for å få komme inn. Det vil si en fysisktest og ett intervju for å vise at jeg har noe i hodet. Kan ikke si at verken styrke eller kondisjon er på plass enda, og sosialt er jeg mongoloid så noen intervju vil aldri gå bra. I tillegg ligger skolen i Oslo, og man må ha førerkort. Flott at du har skaffet det da Julie..

Ordet gynekolog dukker opp over alt for tiden. Ikke på den måten altså, men det kommer opp i forskjellige emner og i overskrifter over alt for tiden i min hverdag. Dette fikk meg jo til å tenke "Gynekolog for faen!". Det hadde jo vært fett, kun fordi jeg liker yrker få andre tør velge, og for å fremstå som kleinest mulig. Jeg spurte derfor "HVA må jeg gjøre om jeg vil bli gynekolog?". Svaret jeg fikk inkluderte 6 år medisin studie, gynekolog spesialisering, R1 matte, fysikk og kjemi. Så bra at jeg valgte bort fysikk og kjemi for biologi på skolen da, og sugde i matte og ble annbefalt P1 og P2 matte istedet for R matte. Tror problemet mitt er at jeg sikter for høyt. Det er jo faktisk en grunn til at så få er enkelte av de tingene jeg synes er interessante - nettopp fordi det krever at man legger en del arbeid i det om man vil lykkes. Føler at det er det jeg må fokusere på først. Deretter kommer alt det andre. Jeg mener, hvem vil vel ikke at fremtiden skal være som en perle på en snor? Lord jesus, ber på mine knær for et godt karriere valg!



Nå skal jeg ta interessetesten til NAV, og se om jeg kan få noen forslag om yrker.

Hva er ditt karriere ønske? :) 

Ble ringt opp av en hyggelig dame her om dagen som ville jeg skulle komme på jobbintervju for arbeid i en dyrebutikk. Intervjuet gikk egentlig ganske bra, og jeg var vel litt undøvendig nervøs før vi fikk satt oss ned ved en Cafe og drakk kaffe og kako mens hun fyrte løs med spørsmål. Jobben fikk jeg desverre ikke, men hun kunne iallefall gi meg noen tips om hvordan jeg kunne skaffe meg litt mer erfaring slik at jeg kunne få jobb i dyrebutikk, siden det var hinderet som førte til at hun måtte takke nei. Var nok litt furt for å fått avslag etter på, for det betyr at jeg må ut å lete mer, og i tillegg var dyrebutikk en av de tingene jeg virkelig ville. Så lenge det er med dyr er jeg igrunn veldig happy!

Påsken er her da! Huset er som vanlig påskeeksplodert, og jeg har til og med fått fikset et ganske så stort påskeegg til min kjære mor. Far kom med den litt kjipe påstanden om at det absolutt ikke skulle åpnes før på lørdag. Dermed ble det slik, og egget står enda urørt på stua. Om mamma er heldig har verken hund eller barn snoket i egget innen den tid. Hun burde vel kanskje ikke føle seg helt trygg.. Spør man meg er jeg ikke sikker på hvorfor man feirer påske. Døde ikke Jesus på korset på dagen vi kaller langfredag? Og hvor kom påskeharen, påskeegg og påskekyllingene inn i dette? Vet du; dette er en underlig verden med enda mer underlige mennesker.

 
 

I det siste har jeg følt meg så utrolig shizofren. Jeg er ikke sikker på om det er en del av det å bli voksen, men jeg føler jeg ikke kjenner meg selv, eller har mistet meg selv ett sted på veien. Noen dager våkner jeg opp og føler meg så ufattelig kald innvendig. Det er vel denne følelsen jeg egentlig liker. Følelsen av at ingenting kan røre deg. Når jeg tenker over det må det være noe som ikke stemmer. Jeg kan bli opphengt i små detaljer som gjør meg absolutt rasende, og fem minutter senere tenke; samma faen. Greia er at ingenting egentlig gjør meg lei meg, men mer sint. Jeg gråter faen meg ikke fordi jeg er sooo fuckin' hurt, jeg gråter fordi jeg er så ferrbænna sint for at jeg ikke kan rive av deg trynet! Det var kanskje litt å overdrive.. Må poengtere at jeg ikke siktet til noen hendelse akkurat nå, men til den frustrerte følelsen jeg får når jeg får en hel bøtte med følelser kastet over meg. Det er dette jeg ikke helt skjønner. Jeg må være så utrolig selvopptatt at om ting rundt meg er riktig klikker det vinkel inni hodet mitt. Andre dager mens jeg ligger der i min egen lille sølepytt å synes synd på meg selv, hører jeg enda klangen av en ond latter inne i hodet, den alt for spydige og sarkastiske stemmen i hodet som hvisker at jeg eier hele verden. Verden som dreier seg om meg, og bare meg, og jeg er hele jævla verdens frelser. Det er slik jeg tenker, og det gjør meg kvalm som faen. Det er akkurat slike mennesker jeg ikke liker. Vet ikke om det er overlevelses innstinktet mitt som overlumper meg, eller om det rett og slett bare er slik jeg er. Hvordan skal jeg da kunne fortelle hvordan jeg føler meg, når ingenting føles ekte. Tror jeg har vridd om på hele samfunnsordningen, og blitt master manipulator over mitt eget sinn. Hallo, virkeligheten?

Need I remind you, that I don't need the fucking swine flu to be a sick pig ?